I morgen sier vi farvel til Rosetta

Romsonden Rosetta har tilbragt over to år rundt kometen 67P. I morgen møter oppdraget en spektakulær slutt!

Den 2. mars 2004 ble romsonden Rosetta sendt ut på en lang reise gjennom solsystemet. Med seg hadde hun landingsfartøyet Philae. Målet var kometen 67P/Tsjurjumov–Gerasimenko. Etter en ti års lang reise, ankom Rosetta kometen og i november 2014 ble Philae sendt ned på kometens overflate, mens Rosetta ble gående i bane rundt kometen. Nå begynner kometen å komme så langt unna Solen at Rosetta ikke får tilstrekkelig med sollys på solcellepanelene sine. Så i morgen skal Rosetta følge samme skjebne som Philae og lande på kometen!

Den store finalen

Slutten på Rosettas fantastiske reise er oppsummert i denne fine videoen:

Følg nedstigningen

ESA vil sende live streaming av avslutningen på Rosettas ferd. Detaljert informasjon finner du her. Det kan være lurt å følge med på live streamen fra kl. 12:00🙂

Skal du følge med på nedstigningen i morgen?

Maria-signatur-6

Oh snap!

Jeg har begynt med Snapchat!

For de som ikke vet det, er Snapchat nok et sosialt medium. Det er en app hvor man kan dele bilder og videoklipp med venner og legge på forskjellige effekter og grafikk. Bildene kan sendes til spesifikke venner eller deles med alle som følger deg. Appen kan også brukes til å chatte med vennene sine (og sikkert andre ting også, som jeg ikke har oppdaget ennå).

Men i motsetning til f.eks. Instagram, så forsvinner bildene! Jeg tror de er tilgjengelig i 24 timer eller noe sånt, og så kan man ikke se dem lenger. Det virker på en måte litt meningsløst.

snapchat-focus
Illustrasjon: Brad Jonas, lagd for Pando.

Men på en annen side gjør midlertidigheten at terskelen for å legge ut ting er mye lavere enn på Instagram. Så Snapchat kan være en fin måte å vise frem hverdagsøyeblikk på.

For å følge meg, legg til: astromaria 🙂

Hvis du driver med Snapchat, hvorfor syns du at det er et fint medium?

Maria-signatur-6

Observatorier sett fra himmelen

Teleskoper peker mot himmelen. Hvordan ser det ut hvis vi i stedet retter blikket nedover og ser teleskopene fra himmelen?

Teleskoper er som regel noen enorme og imponerende strukturer. Og vi bygger dem stadig større, slik at vi kan observere enda mer og enda fjernere deler av universet. Men hvor imponerende ser de ut på avstand? Her viser jeg frem noen av de mest kjente teleskopene og observatoriene fotografert av passerende satellitter, og forteller litt om dem.

Alle satellittbildene vist her er tatt av Planet Labs, og ble opprinnelig delt i denne artikkelen. Trykk på bildene for å se de større.

Radioteleskoper

Arecibo-observatoriet (åpnet i 1963) er et gigantisk radioteleskop i Puerto Rico med en diameter på hele 305 meter. Teleskopet er blitt brukt til å bestemme rotasjonstiden til Merkur, finne det første beviset på at nøytronstjerner eksisterer, finne den første dobbeltpulsaren (som førte til en Nobelpris), fotografere en asteroide for aller første gang, og finne de aller første eksoplanetene. Teleskopet er involvert i SETI-prosjektet (Search for Extra-Terrestrial Intelligence), og har sendt flere signaler til forskjellige stjerner og stjernehoper i håp om respons. Teleskopet har også vært brukt til å studere jordatmosfæren, samt i militær sammenheng der det har fanget opp sovjetiske radarsignaler.

telescope-arecibo
Arecibo-observatoriet.
foto_1_observatorio_de_arecibo
Arecibo-observatoriet.

Arecibo-observatoriet var verdens største radiotelskop helt frem til i sommer, da det ble forbigått av det neste teleskopet vi skal se på, nemlig Five-hundred-meter Aperture Spherical Telescope (FAST), som befinner seg i sørvestre Kina og er forventet å starte driften i løpet av måneden. Ikke overraskende er dette teleskopet 500 meter stort (det ligger i navnet), og det ser også ganske imponerende ut:

telescope-fast
Five-hundred-meter Aperture Spherical Telescope (FAST).
fast-radio-telescope-guizhou-june-2016-cd-1
Five-hundred-meter Aperture Spherical Telescope (FAST).

På toppen av Chile

Atacamaørkenen i Chile er et yndet sted for teleskoper. Det er fordi det ligger høyt over havet hvor atmosfæren er tynn, noe som hindrer atmosfæriske forstyrrelser, ørkenluften er tørr, og avstanden til befolkede områder er stor, som sikrer at det er ordentlig mørkt der om kveldene.

Atacama Large Millimeter Array (ALMA) er et interferometer bestående av radioteleskoper som ligger hele 5000 meter over havet i nettopp Atacamaørkenen. At det er et interferometer betyr at mange småteleskoper står i formasjon og brukes sammen. ALMA har totalt 66 radioteleskoper, som er en blanding av 12 og 7 meter i diameter. ALMA ser spesielt på stjerner- og planetdannelse, og har holdt på siden 2011. De 66 teleskopene kan så vidt skimtes på denne fjelltoppen:

telescope-atacama
Atacama Large Millimeter Array (ALMA).
ALMA. Bilde: ESO.
To av radioteleskopene til ALMA. Bilde: ESO.

I Atacamaørkenen finner vi også La Silla-observatoriet (etablert i 1964) som består av tre store teleskoper og en rekke småteleskoper. Dette er teleskoper som gjør observasjoner i synlige og nær-infrarøde bølgelengder, og befinner seg 2400 meter over havet. (Anbefaler å sjekke ut dette flotte panoramabildet derfra!)

La Silla Observatory.
La Silla-observatoriet.
1200px-milky_way_shines_over_snowy_la_silla
La Silla-observatoriet om vinteren. Det kan tydeligvis snø i Atacamaørkenen! Bilde: ESO.

Las Campanas-observatoriet tok i 1969 over rollen til Mount Wilson-observatoriet i Los Angeles, som måtte se seg beseiret av den voksende lysforurensningen der. Las Campanas ligger godt beskyttet fra den slags i Atacamaørkenen og har per i dag fire teleskoper på størrelser fra 1 til 6,5 meter, men planlegger å bygge Giant Magellan Telescope (GMT) som skal stå ferdig i 2021 med et speil på 25,5 meter i diameter. GMT faller dermed innunder kategorien «ekstremt store teleskoper» (en benevning som gjelder speil som er større enn 20 meter).

telescope-lascampanasobservatory
Las Campanas Observatory.
lco-yuris-shot-of-milky-way
Tvillingteleskopene Magellan, som er en del av Las Campanas-observatoriet. Bilde: Yuri Beletsky.

Amerikanske teleskoper

På toppen av Mauna Kea-vulkanen på Hawaii ligger Mauna Kea-observatoriene. Ja, det er ikke ett observatorium, men flere! På Mauna Kea har flere uavhengige forskningsfasiliteter blitt etablert siden 1967. Det finnes en rekke store og små teleskoper her. Kanskje mest kjent er Subaru-teleskopet og Keck-observatoriet.

Mauna Kea.
De hjerteformede Mauna Kea-observatoriene.
Mauna Kea-observatoriet. Bilde: Alan L.
Noen av teleskopene på toppen av Mauna Kea. Det spørs om det finnes noen andre observatorier som gir like fantastiske bildesøk! Bilde: Alan L.

I New Mexico ligger det radioteleskopiske observatoriet Karl G. Jansky Very Large Array (VLA), kjent fra filmen Contact. Observatoriet består av 27 parabolantenner som hver har en diameter på 25 meter, og som står plassert i en Y-form. Antennene kan jobbe sammen og kan flyttes på, slik at den totale diameteren til feltet blir større eller mindre, alt ettersom hva man ønsker.

telescope-verylargearray
Very Large Array (VLA).

2013-04-10675-verylargearray-telescope-observatory

Til sist, og ikke minst, observatoriet som det har vært vanskelig ikke å ha hørt om det siste året: Laser Interferometer Gravitational-Wave Observatory (LIGO). LIGO består av to L-formede detektorer som stod bak den aller første målingen av gravitasjonsbølger (det skjedde faktisk for et år siden – i september 2015)! Den ene detektoren er i Louisiana, mens den andre er i Washington (staten). LIGO har holdt på siden 2002.

telescope-ligo-louisiana
LIGO Louisiana.

ligolivingstonaerial2

telescope-ligo-washington
LIGO Washington.

ligo-aerial5

* * *

Hvilket er ditt favorittteleskoper eller -observatorium, og hvorfor? (Det trenger ikke være noen av de som er vist her.)

Hovedbilde: Mauna Kea-observatoriet.

Maria-signatur-6

Et lite Oslobesøk

Forrige uke var jeg tilbake i Oslo en tur etter å ha bodd tre uker i København.

Etter tre uker i København var det tid for en ukes Oslobesøk, og det var skikkelig fint å være i Oslo igjen! Først og fremst fordi det er der samboeren min er❤ I tillegg var det hyggelig å rusle rundt på gode, gamle Blindern. Nå blir det dessverre en stund til neste gang jeg er i Oslo.

På gamle trakter

Det var fint å besøke Institutt for teoretisk astrofysikk (ITA) igjen, for der har jeg en koselig leseplass med hyggelige studiekamerater rundt meg. I København har jeg for det meste lesesalen for meg selv, så det er ikke helt det samme miljøet der, i alle fall ikke ennå. Kanskje dukker det opp flere studenter etterhvert utover semesteret?

maria-selfie-ita-blindern

Mens jeg først var innom, måtte jeg jo få med meg fredagskollokviet hos ITA. Det var egentlig meningen av veilederen min skulle snakke denne gangen, men det endte opp med å passe dårlig for henne, så da steppet postdoktor Jack Carlyle inn. Han snakket om hvordan forskere kan holde gode presentasjoner: både med tanke på hvordan du som foredragsholder fremtrer foran et publikum og hvordan presentasjonen din er lagt opp og ser ut.

fredagskollokvium-ita-presentation-talk

Ett av hovedpoengene var at presentasjonen bør fortelle en historie. Han snakket også om hvorfor forskere burde bry seg om å holde gode presentasjoner: Å legge opp en presentasjon betyr at du virkelig må bearbeidet det du holder på med, og du får vist frem forskningen og forskningsfeltet ditt på en god måte (som kan bety flere siteringer og kanskje mer pengestøtte).

Ellers var det gøy å få med meg noen av plakatene jeg har designet for Realfagsbiblioteket i det siste, som hang rundt omkring på Blindern, slik som disse to som jeg ble ganske fornøyd med:

poster-plakat-interstellar-kipthorne

plakat-poster-therese

Ærender og møter

Det var en del å gjøre mens jeg var innom Oslo. Jeg var på yogatime hos SiO, pratet med fastlegen, besøkte frisøren, gikk opp i nivå i Pokémon GO (nå er jeg på nivå 22!), så på brudekjoler igjen (og generelt prøvde å få planlagt bryllupet litt mer), hørte på innspilling av Abels tårn og spiste vaffel, bestilt en del flere flyturer utover høsten (og fikk beskjed om jeg fra nå av får ekstra bonuspoeng fra Norwegian fordi jeg bruker de så mye nå, haha). I tillegg var jeg i et veldig spennende møte hos Språkrådet, som jeg skal fortelle mer om etterhvert når flere av detaljene er på plass😉 Det var med andre ord ikke en spesielt produktiv uke for masteroppgaven min, så på en måte er det fint å være tilbake i København igjen hvor jeg kan konsentrere meg om arbeidet med oppgaven.

Jeg var dessuten innom Brilleland og hentet mine nye databriller! De forrige brillene mine begynte å bli ganske gamle, så det var på tide med en ny synstest og briller som passer det nye synet mitt  – det hadde heldigvis ikke blitt noe særlig dårligere.

maria-selfie-glasses
Nye briller! (Er veldig fornøyd med å ha oppdaget at baksidekameraet på telefonen min har et modus som heter «Skjønnhetsansikt» som retusjerer, hehe! Det blir litt uærlig riktignok, men jeg må jo teste ut spennende, ny teknologi?!)

Deretter bar det tilbake til København igjen på søndag kveld – i måneskinn🙂

fly-norwegian-cph-moon

Det er rart hvor fort livet «snur» bare ved å hoppe på et fly. Så fort jeg kom til Oslo var livet i København så godt som glemt, og når jeg er i København, føles livet i Oslo utrolig fjernt. Nå er jeg faktisk ikke tilbake i Oslo igjen før i begynnelsen av november. I mellomtiden skal kjæresten komme på besøk til meg, og så blir det en liten sydentur og venninnebesøk🙂

Maria-signatur-6

Det blir ikke doktorgrad …

Det naturlige steget etter endt mastergrad, er en doktorgrad. Men det er ikke den veien jeg kommer til å gå.

Da jeg startet på astronomiutdannelsen hadde jeg ikke en plan for hva jeg skulle bruke den til. Det eneste jeg visste var at jeg måtte studere astronomi, for jeg syns verdensrommet var så fascinerende. Etterhvert som studieårene gikk, ble jeg mer og mer klar på at jeg selvfølgelig skulle bli forsker – jeg syntes at det hørtes helt romantisk ut å være med på å finne ut nye ting om universet. Men nå er ikke forskerambisjonene like selvfølgelig lenger.

Hvorfor ikke doktorgrad?

Etter jeg begynte på mastergraden har jeg fått et stadig bedre innblikk i forskningens verden, der hvor doktorgradsstipendiater, post.doc.-er, professorer og håpløst midlertidige ansatte forskere lever sine liv. Og jo mer jeg ser av det, desto mindre forlokkende ser det ut å skulle bli en del av det. Og det er flere grunner til det:

  • Jeg har funnet ut at jeg syns det er mye mer spennende å forstå det store bildet enn de bittesmå detaljene, og forskning handler hovedsakelig om å pirke i detaljene (men man skal også forstå det store bildet, naturligvis).
  • Skal jeg ta doktorgrad, må jeg sannsynligvis reise utenlands og bli der på ubestemt tid fordi astronomimiljøet i Norge er så fryktelig lite, noe som passer svært dårlig i etableringsfasen av livet, pluss at jeg egentlig syns jeg har vært nok i utlandet for en stund (jeg har de siste årene bodd i Boston, Leiden og Sydney i kortere perioder, og bor hovedsakelig i København akkurat nå).
  • Til syvende og sist (og det viktigste punktet!) har jeg ikke lyst til å bli forsker. Forskerlivet virker forferdelig stressende og frustrerende, hvor mye av tiden må brukes til å søke om penger for å drive med forskningen man egentlig burde bruke tiden på. Og dersom jeg hadde hatt lyst til å bli forsker, virker det ikke som om fremtiden og jobbmulighetene til en ferdig PhD-kandidat er spesielt lysende: årevis med midlertidighet og mye jobbing for lite penger.

Jeg kan egentlig ikke komme på noen overbevisende grunner til hvorfor jeg skal ta en PhD (bortsett fra å finne ut noe nytt om universet, som selvfølgelig hadde vært stas). Så jeg har rett og slett funnet ut at en doktorgrad ikke er noe for meg. Det passer verken mine interesser eller min livssituasjon i stor nok grad til at det er noe jeg burde begi meg ut på.

Det ligger et slags nederlag i dette. Den flinke piken i meg har lyst til å gå hele løpet. Og jeg har lyst til å vise at en kvinne med doktorgrad i realfag er helt naturlig. Men så lenge jeg ikke har tenkt til å fortsette videre som forsker etterpå, er det liten grunn til å ta doktorgrad. En doktorgrad er ikke noe jeg kan legge ut på bare for å «ha gjort det», eller noe jeg kan «bestemme meg» for å gjøre. Det krever seriøst engasjement og motivasjon.

Jeg syns det er kjempekult at andre har lyst til å ta doktorgrad, og at de får det til, og jeg ønsker dem massevis av lykke til med det!😀 Forskerforum kunne forrige uke riktignok rapportere at stadig færre studenter ønsker å bli forskere. Det forundrer meg ikke, og det er spesielt én kommentar som oppsummerer hvorfor forskning ikke blir min (og mange andres) fremtid:

studenter-forskere-facebook-kommentar

Alternativet

Hvis jeg ikke skal bli forsker, hva skal jeg egentlig gjøre for noe da? Det er ikke rent sjelden jeg får spørsmål om hva jeg egentlig kan bruke utdannelsen min til, dersom jeg ikke skal bli forsker. Et alternativ er å bli lærer, eller så er det mange med fysikkbakgrunn som for eksempel jobber innen fagfelt som medisin og finans. Men jeg vil jo helst holde meg i nærheten av astrofysikken, om mulig.

I tillegg til jobbene man kan finne i jobbannonser, finnes det en annen mulighet: Jeg kan lage meg en helt egen karriere – en karriere som er unik for meg og som passer nettopp mine kunnskaper og erfaringer! Det viser seg at jeg er blitt mer bitt av formidlingsbasillen enn forskningsbasillen. Jeg elsker å skrive og designe. Og jeg har funnet ut at det er gøy å være på radio. Og gjennom ulike prosjekter og deltidsjobber har jeg fått en del kontakter, og jeg får være med på utrolig mye spennende og gjøre det sammen med skikkelig hyggelige folk.

Så akkurat nå leker jeg med tanken om å bli noe så tilsynelatende vagt som frilanser. Jeg var inne på denne tanken etter designstudiene, men nå har jeg fått mange flere ben å stå på siden den gang. Jeg kan designe, skrive bøker og artikler, holde foredrag, oversette, konsultere, blogge. Eller kanskje det dukker opp noen andre spennende muligheter innen jeg er ferdig med mastergraden?🙂 Dette er en fremtid som jeg kan bli engasjert av å tenke på!

* * *

Hva er dine tanker om fremtiden? Og hvis det gjelder deg: Hvorfor valgte du å ta/ikke ta doktorgrad?

Hovedbilde: 80,000 hours

Maria-signatur-6

Astronomikvinner (6): Aglaonike

Astronomien kryr av innflytelsesrike mannlige astronomer. Men hva med kvinnene? Jeg tar for meg kvinner som har bidratt til astronomihistorien!

Denne gangen skal det handle om:

Aglaonike

449px-Aglaonice2

Aglaonike regnes som én av de første kvinnelige astronomene noen sinne. Hun levde for 2200-2500 år siden i antikkens Hellas (historikerne er ikke helt sikre på årstallet), nærmere bestemt i Thessalia. Der studerte hun babylonsk astronomi på en tid da kvinner ikke hadde samme rett til utdanning som menn hadde.

Studiene førte til at Aglaonike lærte å forutsi solen og månens eksakte posisjon til enhver tid, og dermed tiden for sol- og måneformørkelser. Hennes vitenskapelige kunnskaper ble betvilt ettersom hun var kvinne, og hun ble fort sett på som en slags trollkvinne på grunn av «evnene sine», og ble referert til som «heksen av Thessalia» som kunne «trekke ned Månen» når hun måtte ønske det. Et gresk proverb spiller på Aglaonike sin himmelske makt: «Ja, som månen adlyder Aglaonike!».

venusmoon
Månen like etter en solformørkelse.

Det er et krater på Venus som er oppkalt etter Aglaonike, sett bak til høyre i dette bildet:

p39146-craters-venus-aglaonike
Venuskrateret Aglaonike, bak til høyre. Bilde: Magellan/JPL.

Det er dessverre vanskelig å finne mer informasjon om Aglaonike enn dette.

* * *

Tidligere innlegg i serien:

Maria-signatur-6

Masteroppgaven: Å lage kunstig data

Det første jeg skal gjøre som en del av masteroppgaven min, er å programmere et kunstig lysspektrum. Hvordan gjøres egentlig det?

Når et astronomiske objekter stråler ut lys, skinner det i en rekke forskjellige bølgelengder. Ved å måle hvor sterkt det lyser i veldig mange forskjellige bølgelengder, får vi et såkalt spektrum. Hvordan dette spekteret ser ut, kommer an på hva slags objekt det er snakk om. Det betyr at det skjuler seg en hel del kunnskap i spekteret som vi kan grave frem.

En linje sier mer enn tusen ord

En lysspektrum er som et fingeravtrykk. Det er helt unikt for objektet vi observerer, samtidig som det har en del generelle trekk som er unikt for typen objekt det er snakk om. Det er for eksempel store forskjeller mellom spekteret til en stjerne og til en aktiv galakse, som gjør at det er lett å si hva som er hva på nattehimmelen når begge i utgangspunktet ser ut som identiske lysprikker🙂 Men det vil være vesentlig færre forskjeller mellom enkelte aktive galakser.

Et lysspektrum kan se ut som dette, hvor bølgelengder står langs den horisontale aksen, og lysstyrken står på den vertikale aksen:

meanQSOspec
Et gjennomsnittlig lysspektrum for kvasarer, som er en bestemt type aktiv galakse.

De tydelige toppene som opptrer her og der, kalles emisjonslinjer. Når bestemte emisjonslinjer stikker seg frem i grafen, forteller det oss hvilke grunnstoffer som er til stede, ettersom hvert grunnstoff skinner med karakteristiske bølgelengder. Og som nevnt, forteller det oss hva slags astronomisk objekt vi har med å gjøre.

Ikke nok med det! Når vi ser på galakser som er langt borte, kan emisjonslinjene være forskjøvet langs den horisontale aksen (såkalt Dopplerforskyvning), og dermed avsløre hvor fort galaksen beveger seg vekk fra oss!

Les mer: Hva masteroppgaven min skal handle om

Første del av masteroppgaven min går ut på å lage et kunstig spektrum. At dataene jeg lager er kunstige, betyr ikke at det er samme hvordan de ser ut. De skal etterligne reelle data fra observasjoner best mulig. Da må jeg vite hvilke komponenter et spektrum faktisk består av.

Den generelle formen

Den generelle formen til spekteret til en aktiv galakse kan beskrives som en potenslov, som betyr at mengden lys (fluksen F) som blir sendt ut i en bestemt bølgelengde (λ), er avhengig av bølgelengden opphøyd i et eller annet tall (K):

F = C · λ K

hvor C er en normaliseringskonstant. Dette kan for eksempel se slik ut:

master_powerlaw_plot

Men dette ligner jo ikke så veldig på et spektrum? Jeg må legge til en del andre ting før det begynner å ligne på «the real thing».

Detaljene

Emisjonslinjer

Den viktigste detaljen ved et spektrum, er emisjonslinjene, ettersom det er der hovedinformasjonen ligger. Ved å se på tabeller, kan jeg se hvilke linjer som er viktige for aktive galakser og hvor sterke de ulike linjene skal være i forhold til hverandre. Her kan jeg naturligvis bruke masse tid og ressurser på å legge til alle mange flere linjer enn de som er lagt til her, men noen linjer vil bli så svake at de forsvinner i støyet uansett, så det holder å ta med de mer fremtredende linjene.

Det er vanlig å skille mellom brede og smale emisjonslinjer, men overgangen er flytende. Jeg modellerer de brede linjene ved å bruke en Lorentzisk kurve, mens de smale linjene estimeres med en Gaussisk kurve. Foreløpig har alle linjene samme bredde, for jeg har ikke funnet god informasjon om nøyaktig hvor brede de skal være ennå.

master_lines_plot
De mest fremtredende brede og smale emisjonslinjene i en aktiv galakse.
feII_plot
Det er veldig mange emisjonslinjer fra grunnstoffet jern, som behandles separat.
Bidrag fra vertsgalaksen

Til syvende og sist er jeg egentlig interessert i spekteret til den aktive galaksekjernen, men vertsgalaksen som ligger rundt vil unektelig bidra med sitt lys, så dette må også tas med i det kunstige spekteret mitt. For en spiralgalakse av typen S0 ser lysbidraget slik ut:

master_galaxy_plot
Spekteret til en spiralgalakse.
Støy

Observasjonelle data er ikke komplette uten støy! Det vil være umulig å gjøre en helt perfekt, støyfri observasjon, så da må jeg legge på litt😉 Det gjøres enkelt ved å beregne litt Gaussisk støy. Når jeg skalerer det med resten av spekteret mitt, ser støyet slik ut:

master_noise_plot
Gaussisk støy.

Det foreløpige resultatet

Jeg mangler fortsatt noen detaljer, og alt jeg har lagt til skal finpusses mer for å bli gjort mer realistisk. Men et raskt, foreløpig resultat ser slik ut:

master_spec_plot

Dette begynner jo å ligne på noe, gjør det ikke?😀

* * *

Foreløpig virker det ikke helt naturlig for meg å si at det jeg driver med er forskning. For jeg sitter jo bare å programmerer litt? Men dette er de første små stegene mot det som vil bli et forskningsprosjekt til slutt. I mitt tilfelle blir det å skrive et program som å samle data ettersom programmet sin jobb er å produsere data. Og så skal jeg begynne å jobbe med de dataene. Mer om det når jeg kommer så langt!

Maria-signatur-6

Galaksetyper (2): Elliptiske galakser

Elliptiske galakser er kanskje ikke den mest spennende galaksetypen sånn visuelt sett, men kanskje de bærer på noen interessante hemmeligheter?

Den diffuse greia på bildet ovenfor er faktisk en galakse. Nærmere bestemt en elliptisk galakse. Sammenlignet med spiralgalaksene jeg har skrevet om tidligere, virker dette ganske lite spennende. For det ser jo bare ut som en karakterløs, lysende sky? Men la oss prøve å bli litt kjent med denne galaksetypen likevel.

«Red and dead»

Mens stjernene i en spiralgalakse beveger seg rundt galaksesenteret, beveger stjernene seg innover og utover (radielt) i elliptiske galakser. Det er slik elliptiske galakser får sitt diffuse utseende.

Elliptiske galakser har veldig lite gass, som betyr at det er dårlig med stjernedannelse der, i motsetning til spiralgalakser hvor det er temmelig livlig. Resultatet er at elliptiske galakser i stor grad består av gamle stjerner. Gamle stjerner lyset med et gulrødt lys, som gjør at elliptiske galakser skinner i et mye rødere lys enn spiralgalaksene som er fulle av unge, blålige stjerner. Det er ikke uten grunn at elliptiske galakser ofte blir referert til som «red and dead».

red-dead-elliptical-galaxy
Elliptiske galakser «dør» fra innsiden. Blå = unge stjerner, rød = gamle stjerner. Figur: European Southern Observatory.

Kollisjonsrester

De aller største galaksene vi finner i universet, er elliptiske galakser. Det høres ganske rimelig ut når vi tar i betraktning at elliptiske galakser antas å være resultatet av kollisjoner mellom galakser som deretter slår seg sammen (to galakser er tross alt større enn én). Disse galaksene kan ha vært spiralgalakser i utgangspunktet, men så blir det vakre spiralmønsteret ødelagt i prosessen. Det er riktignok litt vanskelig å definere akkurat hvor store elliptiske galakser er, ettersom de er så diffuse i kantene. Når vi snakker om elliptiske galakser bruker vi derfor ofte uttrykket «effektiv radius». Innenfor denne radiusen kommer halvparten av alt lyset galaksen sender ut fra.

Elliptiske galakser var mindre vanlige i det tidlige universet enn de er i dag. Siden elliptiske galakser er resultatet av kollisjoner og de hovedsakelig består av eldre stjerner, kan vi tenke oss at mange galakser vil ende opp som elliptiske galakser etterhvert som tiden går, og dermed vil det naturligvis bli flere av dem i universet etterhvert som universet blir eldre (og det vil ha vært tilsvarende få da universet var ungt).

Elliptiske galakser er ofte å finne i nærheten av sentrum av galaksehoper. En galaksehop er en samling galakser som er gravitasjonelt bundet til hverandre. Ettersom elliptiske galakser er resultatet av kollisjoner, og det er høyere konsentrasjon av galakser i en galaksehop enn ellers, og galaksene i en galaksehop trekkes mot sentrum av hopen, er det ikke så rart å finne flere elliptiske galakser der.

900px-MACSJ1423.8+2404_ellipticalgalaxy
I sentrum av galaksehopen MACSJ1423.8+2404 ser vi en gigantisk, gulrød elliptisk galakse. Bilde: Hubbleteleskopet, NASA/ESA.

Kort oppsummert

Og det var det. Det er egentlig ikke så mye spennende å si om elliptiske galakser. De er gamle og det skjer ikke så mye der.

Det er ikke første gang at noen har påpekt hvor lite spennende elliptiske galakser er. Se for eksempel denne fine YouTube-videoen, «An Open Letter to Elliptical Galaxies», som oppsummerer noen av forskjellene på spiralgalakser og elliptiske galakser:

Har du en favoritt blant de elliptiske galaksene?

Hovedbilde: Galaksen ESO 325-G004 tatt av NASA, ESA, og The Hubble Heritage Team (STScI/AURA); J. Blakeslee (Washington State University)

Maria-signatur-6

En blogg om astronomi, studier & grafisk design